Da jeg var en liten gutt, altså rundt ti år gammel, flyttet det inn en ny nabo ved siden av oss. De fem familiene som hadde bodd der tidligere, måtte flytte ut fordi huset var blitt solgt av Treuhand til en «god pris».

Bankdirektøren eide nå et hus som var omtrent tre ganger så stort som vårt. Han bodde der alene i omtrent åtte år og hadde i løpet av denne tiden tre forskjellige kvinner. Imidlertid eide han i hele denne perioden bare én geit, som bråkte rett foran vinduet mitt. Da direktøren begynte å dra oftere på ferie, fikk jeg lov til å mate Gusti hver dag. Geiten, som var svært sta og kunne spise potetskall i et utrolig tempo, overlevde ikke bare tre samboere, men – så vidt jeg vet – også de to neste flyttingene til den gamle naboen.

For nå over 5 år siden bestemte foreldrene mine seg for å også holde geiter. Selvfølgelig måtte ledgeiten også hete Gusti igjen. Når man nå ropte på Gusti, reagerte faktisk alle tre geitene på navnet. Selv om Luise og Lotte selvfølgelig visste godt hva de het – det trodde vi i hvert fall.

Senere, da vi tenkte på et passende navn til et lærmerke som også har Geiteskinn i sortimentet, var det bare ett navn som falt oss inn:

Gusti Lær