Da jeg var en liten gutt, omtrent ti år gammel, flyttet en ny nabo inn ved siden av oss. De fem familiene som bodde der før måtte flytte ut fordi huset ble solgt av Treuhand for en "god pris".

Herr banksjef hadde nå et hus som var omtrent tre ganger så stort som vårt. Han bodde der alene i omtrent 8 år og hadde i den tiden tre forskjellige kvinner. Men han hadde bare én geit hele tiden, som brekte rett utenfor vinduet mitt. Da herr direktør ofte dro på ferie, fikk jeg mate Gusti hver dag. Geita, som var veldig sta og kunne spise potetskrell i en utrolig fart, overlevde ikke bare tre livsledsagere, men - så vidt jeg vet - også de neste to flyttingene til den gamle naboen.

For over 5 år siden bestemte foreldrene mine seg for å holde geiter også. Selvfølgelig måtte ledebukken også hete Gusti. Når man ropte på Gusti, reagerte egentlig alle tre geitene på navnet. Selv om Luise og Lotte selvfølgelig visste hva de het - det trodde vi i det minste.

Da vi senere sammen med venner diskuterte et passende navn for en lærhandel, hvis sortiment består av 90% geitelær, var det egentlig bare ett navn som var aktuelt:

Gusti Leder