Historie om garving
Siden menneskehetens begynnelse har dyrehuder, som man fikk som biprodukt av jakt, blitt brukt som teltduk, beskyttelsesklær, reimer eller vesker. Opprinnelig ble huden bare tørket og røykt. I begynnelsen av garveriet brukte man fett for å impregnere og mykgjøre læret, slik det fortsatt er vanlig i dag.
I middelalderen var garverihåndverket svært utbredt, selv om det ble ansett som et skittent og tvilsomt yrke. Den negative konnotasjonen fikk håndverket fordi man den gang, på grunn av begrensede konserveringsmuligheter og garverikjemikalier, også brukte avføring og urin til garving . På grunn av sterk luktforurensning befant garveriene seg derfor alltid i utkanten av byene eller i egne kvartaler. Garvere kunne også raskt bli smittet med miltbrann og andre sykdommer ved små skader.
Garving Generelt
I dag er garving den viktigste og mest kjente prosessen i lærproduksjon. I denne prosessen blir dyrehuder langsiktig konservert ved hjelp av garvestoffer. Målet med garving er først og fremst å mykgjøre og bevare læret. Huden, som består av ⅓ protein, ville uten garving være hard og gjennomskinnelig. Gjennom garvestoffer forblir proteintrådene fleksibelt sammenkoblet og blir langsiktig stabilisert. Andre fordeler med garving er motstand mot forråtnelse (nedbrytning av mikroorganismer) og forhindring av oppsvelling av vått lær.
Typer av garving
I garverier blir hudene til døde dyr forberedt for videre bearbeiding og bruk. Med ulike hovedgarvingsmetoder blir de forskjellige lærtypene behandlet, avhengig av sluttprodukt og ønskede egenskaper. Det finnes kromgarving (beklednings-, skoovertrekslær), plantegarving (belte-, såle-, rideutstyr) og syntetisk Garving / Tranegarving / Fettgarving (Vindus-, tradisjonslær). For å oppnå forskjellige egenskaper, blir disse garvemetodene ofte kombinert, også kalt kombinasjonsgarving / blandingsgarving .
Bearbeiding og farging av det garvede læret
For dekorasjonsskinn brukes fortsatt den såkalte hvitgarvingen eller alun-garvingen, som skjer med alun (aluminiumsulfat) og bordsalt. Den garvede lærsiden blir hvit ved denne garvemetoden og er ikke vaskbar, da garvestoffene kan skylles ut. Basert på fargen på det garvede læret kan man ofte se hvilken garvemetode som er brukt. Kromgarving farger læret sølvgrått, ved tranegarving blir det gulaktig og ved vegetabilsk garving blir det brunaktig. Hvis fargen på læret skal endres etter garvingen er det nødvendig å farge læret ved hjelp av naturlige eller kjemiske tilsetninger.
Arbeidstrinnene i garvingen
For å forberede dyrehuden optimalt for garvingen og kunne viderebehandle læret, er blant annet følgende trinn nødvendige.
Forbevaring, bløtlegging, kalkbad (avhåring), avkjøttning, deling av hudlagene, avkalking, beising,
- GERBING -
Nøytraliseringsbad (avvanning), Visning, falting, våtbehandling (Ettergarving, Farging, fettpåføring), Tørking, utstrekking, mykgjøring, tørrbehandling.
Hvis dere vil vite mer om dette, blir de enkelte arbeidsstegene forklart i denne videoen:
ekstra kilder (tilgang: 05.11.2018):
- leder-info(punkt)de/index.php/Gerbung
- lederzentrum(punkt)de/wiki/index.php/Gerbung
- peraperis(punkt)com/blog/historisches-handwerk/leder-gerben.html
